– Samisk kunst fremstilles stadig som en ny vending eller en trend, men undersøkelsen min viser at samisk kunst har vært forsøkt satt på dagsorden lenge.
Det säger författaren och forskaren Monica Grini, i sin monografi Samisk kunst og norsk kunsthistorie. Delvise forbindelser.
Studien tar avstamp i konsthistoriens betydelse för Norges nationsbyggande och har ett historiografiskt perspektiv som tidigare inte lyfts fram i studier av samisk konst.
Vi har ställt ett par frågor till Monica Grini (LÄNK), lektor i media- och dokumentationsvetenskap på Institutionen för språk och kultur vid Universitetet i Tromsø – Norges arktiska universitet.
Vilka är de viktigaste resultaten av din forskning?
– Noe av det som kommer frem i materialet er de viktige rollene kunsthistoriefaget og kunstmuseene hadde i nasjonsbyggingen etter at Norge ble en egen nasjonalstat i 1814. Kunsthistorikerne arbeidet aktivt med å etablere forestillingen om en nasjonal kunst.
– Med den da dominerende ideen om nasjonen som monokulturell, ble samiske kulturuttrykk – som i mange tilfeller går på tvers av nasjonalt definerte statsgrenser og språkområder – vanskeligere å inkorporere i fremstillingen.
– Det ble dannet et standhaftig narrativ om norsk kunsthistorie, drevet av nasjonsbygging og en snever tilnærming til hva nasjonen kunne omfatte. Et formular som har blitt gjentatt og naturalisert, og som har virkninger også i dag.
– Men det fremkommer også hvordan det hele tiden har vært ytt motstand mot denne naturaliseringen, og her må samiske aktører fremheves, særlig rollene kunstnerne har hatt. De har vært institusjonsbyggere som har mobilisert og synliggjort samisk kunst som et eget felt, og de har løftet frem historisk materiale som har blitt ignorert av kunsthistorikerne.
På vilket sätt har samiskt konst använts i Norges nationalbyggande?
– Samisk materiale er lite berørt i de tidlige kunsthistoriske fremstillingene, men ble en del av en etnografisk diskurs. Det er påfallende å se hvordan diskusjonene på 1800-tallet plasserer samiske forhold og gjenstander som «noe annet», relatert til en tidligere tid og et fjerntliggende sted.
– Det høres kanskje paradoksalt ut, men samisk kunst har blitt anvendt i nasjonsbyggingen gjennom utelatelse. Kort sagt, som noe som egentlig ikke hørte hjemme i det samtidige felleskapet.
– Dette ble for eksempel uttrykt gjennom at samisk materiale ble plassert i Etnografisk Museum, et museum opprettet med den hensikt å belyse de «eldste primitive stadier, som den hjemlige kultur har tilbakelagt i sin begynnende utvikling», som arkeologen Ingvald Undset skrev i 1885.
– Et annet paradoks er at tekstene fra perioden uttrykker en betydelig usikkerhet om hvorvidt Norge egentlig kunne kalles en kulturnasjon. Sammenlignet med danske og svenske «storesøsken» hadde Norge lite som kunne minne om kulturinstitusjoner på begynnelsen av 1800-tallet. Plasseringen av det samiske som noe primitivt fungerte også som et vrengebilde som kunne bidra til å posisjonere «den hjemlige kultur», eller det norske, som mer utviklet, akkurat som sitatet fra Undset viser.
– Utelatelsen fra kunsthistorien og plasseringen av materialet i en etnografisk diskurs kan ses som en del av fornorskingspolitikken, en strategisk assimileringspolitikk med formål å viske ut samiske identitetsmarkører og konstruere en homogen nasjonalkultur.
På vilket sätt kan dina forskningsresultat öppna upp för en viktig diskussion?
– Den setter søkelys på et oversett felt og på diskriminerende fremstillinger av samiske forhold.
– Mer generelt belyser boken naturaliserte rammefortellinger, og særlig det jeg omtaler som det «nasjonale paradigmet» i kunsthistorien. Dette viser seg for eksempel gjennom at oversiktsverk gis titler som «Norsk kunsts historie» eller at kunstmuseer omtales som nasjonale institusjoner, mens det bare unntaksvis åpnes for diskusjoner om hva som legges i disse betegnelsene og for føringene det innebærer.
– Jeg ønsker en mer aktiv stillingtagen til det vi gjør som kunsthistorikere og hvordan vi er med på å produsere og opprettholde visse kunnskaps- og virkelighetsforståelser.
– Bak dette ligger en inngang til kunsthistorien som performativ, noe jeg tror kan bidra til å lede vekk fra essensialiserende fremstillinger, ikke bare av kunsthistorien, men av identitetsformasjoner generelt.
– Det er viktig å også være på vakt overfor nye forenklinger i fremstillinger av samiske forhold.
Till vem vänder sig din bok och vem borde läsa den?
– Hovedmålgruppen er studenter og forskere innenfor høyere utdanning, samt de som arbeider i samlings- og utstillingsinstitusjoner og andre formidlere innenfor kunnskapssektoren. Samtidig håper jeg boken når både et bredere publikum og ulike beslutningstagere.
– Det finnes få omfattende historiografiske undersøkelser av kunsthistoriefaget i Norge, og så vidt jeg vet er dette den første boken med et slikt kritisk perspektiv på faget her.
Hur var det att skriva om din doktorsavhandling till en bok?
– Boken er resultat av kontinuerlig forskningsarbeid over mange år. Jeg begynte å undersøke emnet i 2010, avhandlingen ble ferdig i 2016. Manuset er omskrevet, nytt materiale og nye kapitler er lagt til, mens deler fra avhandlingen er tatt vekk. Perspektivene har modnet og blitt mer aksentuerte.
På mange måter har jeg arbeidet friere med boken, noe som blant annet gir utslag i at den ikke ender med en konklusjon der funn oppsummeres, men snarere med en epilog som peker fremover og forsøker å åpne for nye muligheter for både kunsten og forskningen.
Här kan du ladda ned boken gratis och beställa ett exemplar
Du kan ladda ner boken gratis på Stockholm University Press webbplats, där du även kan beställa ett exemplar hos en nätbokhandel: https://doi.org/10.16993/bbm
Summary about the book in English
What is the role of the nation state in art history, and how has the national paradigm shaped the presentation of Sámi art? This book examines the representation of Sámi art, artefacts, practices, materialities, actors, concepts, and themes in Norwegian art history, to uncover some of the prevailing disciplinary mechanisms and narratives.
This is one of very few historiographical studies on the art historical discipline in Norway, and the first comprehensive monograph on the representation of Sámi art.
This is one of very few historiographical studies of the art historical discipline in Norway, and the only one that does this by centring on Sámi traditions, items, actors, and conceptualizations.
Download and read the book for free or order a copy
At the Stockholm University Press website you can download this monograph for free or order a copy via an online book retailer: https://doi.org/10.16993/bbm
Stockholm University Press Blog 